Saken gjelder en detaljreguleringsplan for en skole i Karmøy kommune. Etter kommunens planvedtak ble det gjort nye funn av naturverdier i planområdet. Statsforvalteren i Rogaland stadfestet imidlertid planen med henvisning til at saken var tilstrekkelig utredet på tidspunktet for kommunens vedtak. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke foretok en tilstrekkelig prøving av kommunens planvedtak, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd. Ombudet mener det er mangler i Statsforvalterens vurderinger av om planen var tilstrekkelig utredet på klageinstansens vedtakstidspunkt, om det forelå krav om konsekvensutredning og om kommunens vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 var i samsvar med den faktiske situasjonen i planområdet. Ombudet har videre kommet til at planvedtaket må anses ugyldig som følge av at det er basert på et uriktig/mangelfullt faktum.

Kommunestyret i tidligere Fjell kommune, nå Øygarden kommune, vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for etablering av en 9,7 km fylkesveg med fire felt. Betydelige deler av vegstrekningen vil gå i urørt natur, og naturmangfoldet vil bli berørt. Statsforvalteren i Vestland stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens vedtak ikke oppfyller kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, og det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte i Ringerike fengsel på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Den innsatte ble først utelukket etter straffegjennomføringsloven § 37 første ledd på grunn av en påstand om utøvelse av vold mot en medinnsatt. Han ble da overført til en restriktiv avdeling og mistet plassen sin i fellesskapsavdelingen. Når utelukkelsen etter § 37 første ledd opphørte etter ca. 22 dager, var det ikke ledig plass til ham på noen av fellesskapsavdelingene. Han ble derfor delvis utelukket fra fellesskap med andre innsatte i ytterligere 16 dager. Hovedspørsmålet i saken var om plassmangelen i fellesskapsavdelingene var et «bygningsmessig forhold» som gjorde det «påkrevet» med utelukkelse, jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Sivilombudet kom til at adgangen til å utelukke innsatte fra fellesskapet dersom bygningsmessige forhold gjør det «påkrevd», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd, er begrenset til situasjoner som har oppstått nokså brått og uventet. Den aktuelle plassmangelen på fellesskapsavdelingene var ikke et uforutsett forhold ved bygningsmassen, og utelukkelsen hadde derfor ikke hjemmel i straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Hjemmelsmangelen i saken innebar at vedtaket måtte anses ugyldig, selv om Kriminalomsorgen i ettertid mente at utelukkelsen alternativt kunne hatt grunnlag i § 37 første ledd bokstavene b eller e. Ombudet har også gjennomgått fengselets ti siste vedtak fra 2022 hvor en innsatt var utelukket, fordi plassmangel gjorde at hen ikke kunne overføres tilbake til en fellesskapsavdeling etter å ha vært utelukket på annet grunnlag. Disse utelukkelsene hadde en varighet fra tre til 29 dager. I seks av vedtakene var utelukkelsen etter § 37 niende ledd nesten like lang som, eller betraktelig lenger enn, den forutgående utelukkelsen etter første ledd som førte til at de havnet på restriktiv avdeling. Da vedtakene var begrunnet på samme måte som i enkeltsaken som er vurdert av ombudet, er ombudet kommet til at det er sannsynlig at mange av disse vedtakene led av den samme hjemmelsmangelen som vedtaket behandlet i denne saken. Fengselet ser ut til å ha hatt en ulovlig praksis, som må endres. Ombudet ba Kriminalomsorgen region sør merke seg ombudets syn, og legge det til grunn ved behandling av fremtidige saker om utelukkelse på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. For å følge opp det som synes å være en ulovlig praksis videre, ba ombudet om at regionen i januar 2024 oversender de vedtakene Ringerike fengsel har truffet i 2023 om tilsvarende utelukkelser, samt en oversikt over lengden på disse utelukkelsene. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet og Ringerike fengsel om uttalelsen ved å sende dem en kopi.

På bakgrunn av blant annet en uttalelse fra Sivilombudet utarbeidet Utlendingsnemnda (UNE) en rapport om sin tidligere praksis i saker om familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Dette gjaldt saker der det var spørsmål om søkers hovedformål med ekteskapsinngåelsen var å oppnå oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Rapporten handlet blant annet om UNE har fulgt føringer i lovforarbeidene for den skjønnsmessige vurderingen (kan-skjønnet) av om oppholdstillatelse skal innvilges. Disse føringer sier at utlendingsmyndighetene – selv om det foreligger omgåelsesekteskap – «som hovedregel» ikke skal avslå søknader fra «søkere fra den fattigere del av verden som vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn», forutsatt at ekteskapet skal ha en realitet og det ikke foreligger en særlig dominerende omgåelseshensikt. I rapporten kom UNE blant annet til at det ikke var funn som tilsa at UNE i sin alminnelige praksis hadde anvendt uriktig lovtolkning eller generelt hadde hatt en uforsvarlig saksbehandling. Rapporten konkluderte også med at det ikke var grunn til å gå gjennom tidligere saker på eget initiativ. Sivilombudet er positiv til at UNE i rapporten har foretatt en vurdering av skjønnsutøvelsen i tidligere praksis. Ombudet har imidlertid flere merknader til grunnlaget for UNEs konklusjoner om at de aller fleste sakene i perioden frem til mai 2020 er riktig behandlet. Etter ombudets syn er det fortsatt begrunnet tvil om hvorvidt UNEs praksis frem til mai 2020 har vært i tråd med forarbeidenes føringer. Ombudet ber på denne bakgrunn UNE om å være særlig oppmerksom på muligheten for feil ved sin tidligere skjønnsutøvelse når de behandler eventuelle begjæringer om omgjøring av avslag fra perioden før mai 2020.

Klageren hadde fått innvilget oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen). Tillatelsen ble fornyet flere ganger, men da klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, kom det frem at referansepersonen en periode hadde utført konsulentoppdrag i Sverige. Utlendingsnemnda (UNE) kom til at klageren og referansepersonen i denne periode ikke hadde oppfylt kravet i utlendingsloven § 40 tredje ledd om at partene skal «bo sammen». De viste til at referansepersonen i den aktuelle perioden hadde vært fire dager eller flere i uka på oppdrag i Sverige. Sivilombudsmannen er kommet til at UNE har lagt til grunn en for streng forståelse av hva som skal til for å anses å «bo sammen». At referansepersonen normalt var på jobb i Sverige fire dager per uke, var ikke avgjørende, når han tilbragte flertallet av ukens kvelder og netter på felles adresse i Norge. UNE skulle dessuten ha lagt vekt på at partene hadde bodd sammen i Norge i mange år før den avgrensede perioden med pendling til Sverige. Oppdraget som medførte pendling, var dessuten initiert av referansepersonens arbeidsgiver, og det ble ikke etablert noen selvstendig husholdning i Sverige. Samlet sett må partene anses å ha bodd sammen i lovens forstand i den aktuelle perioden. Etter ombudsmannens syn er UNEs vedtak ugyldig. UNE bes om å behandle saken på nytt innen 15. april 2021.

En kommune ga et eiendomsselskap pålegg om fjerning av avfall og varsel om tvangsmulkt for forurenset avfall som en tidligere leietaker hadde hensatt på eiendomsselskapets næringseiendom. Saksfremlegg og innstilling ble gitt av rådmannen og teknisk sjef i kommunen. Etter klage opprettholdt kommunens klagenemnd vedtaket. Saksfremlegg og innstilling til klagenemnda ble gitt av rådmannen. Ifølge reglementet for kommunens klagenemnd, skulle nemnda settes med tre medlemmer, hvorav to faste. Det var ikke regler for hvem som skulle utgjøre det tredje medlemmet i det aktuelle tilfellet, men nemnda ble satt med de to faste medlemmene og ordføreren. Rådmannen og administrasjonen var inhabile til å forberede saken for klagenemnda. Videre var det feil ved sammensetningen av nemnda. Det er grunn til å tro at disse feilene kan ha påvirket avgjørelsen i saken på en slik måte at resultatet kunne ha blitt et annet dersom forberedelsen var i tråd med kommunelovens habilitetsregler og nemnda var rett sammensatt. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle klagen på nytt.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRF) vedtak om å frata en mor vergeoppdraget for sin voksne sønn. Sønnen ønsket å bo i egen leilighet i foreldrenes hus. Mor mente at sønnens helsetilstand var god nok til at hans ønske skulle bli respektert. Fordi mor motsatte seg at sønnen skulle bo på kommunal institusjon, sendte kommunen, og helseinstitusjonen hvor sønnen hadde opphold, bekymringsmelding til vergemålsmyndighetene. SRF kom til at det var til vergehavers beste å frata mor vergeoppdraget, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd, første punktum. Ombudsmannen er kommet til at SRFs vedtak bygget på et utilstrekkelig utredet og til dels usaklig vurderingsgrunnlag. Det vises til at SRF la vekt på at mor hadde innsigelser til den medisinske uttalelsen som SRF mente var best og til tjenestetilbudet, uten å vurdere om hennes innsigelser var saklig begrunnet. Tilsvarende var avgjørelsesgrunnlaget utilstrekkelig utredet så lenge SRF ikke avklarte om mors motstand mot kommunens botilbud «bunnet i spørsmålet om tvang overfor vergehaver». Vergehaver var ikke blitt forsvarlig hørt før vedtaket ble fattet. Saken var derfor utilstrekkelig opplyst også på dette punktet. Det må antas at feilene «kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold» jf. forvaltningsloven § 41. Vedtaket er derfor ugyldig. Ombudsmannen forutsetter at SRF behandler fremtidige vergemålssaker i tråd med ombudsmannens synspunkter i saken her. Ombudsmannen er kjent med at vergemålsmyndighetenes uriktige håndtering av denne saken har hatt alvorlige negative følger for vergehaver, for mor og for andre pårørende. SRF bør derfor vurdere tiltak som kan bøte på den urett vergehaver og mor ble utsatt for. SRF bes også om innen 1. juli 2020 å orientere ombudsmannen om hvordan de følger opp denne anmodningen.

Saken gjelder tolkningen av voldsoffererstatningsloven § 1, og vilkåret om at skadevolderen må ha begått en straffbar handling som «krenker livet, helsen eller friheten». Erstatningsnemnda for voldsofre avslo et erstatningskrav med den begrunnelse at seksuelle krenkelser etter fast praksis bare faller inn under vilkårene i § 1 hvis det straffbare forholdet representerer en «forsettlig integritetskrenkelse av alvorlig karakter og av en viss intensitet». Det sentrale spørsmålet i saken er om voldsoffererstatningsmyndighetene har tilstrekkelig rettslig grunnlag for å oppstille slike krav, selv om de ikke fremkommer direkte av lovens ordlyd. Ombudsmannen er kommet til at det klart ikke kan oppstilles et krav om at straffbare handlinger må være forsettlige for å omfattes av vilkårene for erstatning i voldsoffererstatningsloven § 1. Erstatningsnemnda for voldsofre har heller ikke tilstrekkelig rettslig grunnlag for å stille krav om at seksuelle handlinger som rammes av straffelovens bestemmelser om tvang, også må være av «alvorlig karakter» og av en «viss intensitet» for å omfattes av vilkårene i § 1. Slike krav kan antakelig heller ikke oppstilles for andre handlinger som rammes av de bestemmelsene i straffeloven som må regnes for å ligge i kjerneområdet for voldsoffererstatningsordningen. Ombudsmannen har også funnet grunn til å bemerke at nemnda tar feil når den opplyser at voldsoffererstatningsmyndighetene etter forholdene kan legge til grunn en mildere strafferettslig subsumsjon for den erstatningsbetingende handlingen i erstatningssaken, enn det domstolene har kommet til i en straffesak om den samme handlingen. På bakgrunn av påviste hjemmelsmangler ved voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis, og det pågående arbeidet med å følge opp NOU 2016: 9, sendes kopi av uttalelsen til Justis- og beredskapsdepartementet.

Saken gjelder UNEs rettsanvendelse i familieinnvandringssak hvor referansepersonen (herboende) var mindreårig. UNE har lagt til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 43, ved å innfortolke et krav om at referansepersonen må være enslig. UNEs tolkning er i strid med lovens ordlyd og mangler dessuten tilstrekkelig støtte i rettskildene for øvrig. Vedtaket er ugyldig. UNE må vurdere saken på nytt og legge ombudsmannens syn på gjeldende rett til grunn i den fornyede vurderingen av denne saken og i fremtidige saker.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo en anmodning om å omgjøre en tillatelse til et lysthus i strandsonen. Departementet begrunnet avslaget med å vise til en uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling, uten å vurdere saken konkret. Ombudsmannen er kommet til at departementets behandling av anmodningen er mangelfull. Departementet skulle ha foretatt en konkret vurdering av de relevante omstendighetene i saken.