Saken gjelder veiledning om dagpengerettigheter ved flytting fra Danmark til Norge. Ved to henvendelser fra klageren veiledet Nav først om at hun skulle søke dagpenger i Danmark, og så at hun skulle søke dagpenger i Norge. Da klageren flyttet til Norge og søkte dagpenger, fikk hun avslag fordi kravet til arbeid i Norge ikke var oppfylt. Samtidig hadde klageren ikke lenger rett til dagpenger i Danmark siden hun hadde flyttet. Hun søkte erstatning fra Nav for mangelfull veiledning. For Sivilombudet var spørsmålet om veiledningsplikten var brutt og om klageren hadde rett til erstatning. Sivilombudet mener at det kan kreves mer av Nav for å oppfylle veiledningsplikten ved veiledning om EØS-rettslige regler, gitt veiledningspliktens formål. I det konkrete tilfellet kunne ikke Nav legge til grunn at klageren skulle søke dagpenger i Norge. I så fall skulle Nav ha oppklart henvendelsen eller veiledet om vilkåret om arbeid i Norge for retten til dagpenger. Sivilombudet mener at Nav ikke har oppfylt veiledningsplikten og at det er et ansvarsgrunnlag for erstatning overfor klageren. Nav ble bedt om å veilede klageren om øvrige vilkår for erstatning og behandle saken på nytt.

Saken gjelder Navs veiledningsplikt til en person som hadde fått dagpengene stanset kort tid før hun søkte om foreldrepenger. Klageren hadde ikke levert meldekort innen fristen. Som følge av for sen innsendelse av meldekortet ble klageren avregistrert som arbeidssøker hos Nav og dagpengene ble automatisk stanset. Noen dager senere søkte hun om foreldrepenger. Hun søkte ikke gjenopptak av dagpengene. Fordi hun ikke mottok dagpenger da stønadsperioden for foreldrepenger startet, fikk hun mindre utbetalt i foreldrepenger. Dagen etter at hun hadde sendt søknad om foreldrepenger sendte klageren en skriftlig forespørsel til Nav-veilederen om årsaken til problemene hun opplevde med den digitale aktivitetsplanen som arbeidssøker. Nav svarte at klageren var «inaktiv på Nav». Hun fikk ikke informasjon om at dette kunne påvirke ytelser hun mottok. Da søknad om foreldrepenger var til behandling hos Nav, fikk hun ikke veiledning om at en søknad om gjenopptak av dagpengene ville gi henne en høyere foreldrepengeytelse. Hun krevde senere erstatning for tapte stønadsrettigheter. Nav Klageinstans avslo kravet. Arbeids- og velferdsdirektoratet har erkjent at veiledningen klageren fikk i svaret på sin skriftlige forespørsel til Nav var mangelfull, og at veiledningsplikten heller ikke ble overholdt under behandlingen av søknaden om foreldrepenger. Sivilombudet er enig i at Nav ikke oppfylte veiledningsplikten i § 11 i disse tilfellene. Ombudet mener at veiledningsplikten også ble brutt i forbindelse med innsendelsen av meldekort 6. juni 2019. På bakgrunn av ombudets undersøkelse har Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt Nav Klageinstans om å behandle kravet om erstatning på nytt.

Saken gjelder Heimevernets behandling av søknader fra tjenestepliktige soldater om å få utsatt heimevernstjenesten. Sivilombudet har innhentet vedtak fra alle heimevernsdistriktene og Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Undersøkelsen er gjort av eget tiltak. Undersøkelsen viser at Forsvaret har gjort flere feil. De har ikke opplyst om at soldatene har rett til å klage på avslag om utsatt tjeneste. Vedtakene er ikke begrunnet slik at de tjenestepliktige soldatene kan forstå hvorfor de har fått avslag. Heimevernet har i de fleste tilfellene ikke sendt klagene videre til klageinstansen, som er Forsvarsdepartementets klagenemnd i vernepliktssaker. Sivilombudet konkluderer med at grunnleggende rettigheter til de tjenestepliktige soldatene er brutt, se forvaltningsloven §§ 27 tredje ledd, 24, 25, 28 og 33. Feilene kan ha ført til at flere har gjennomført heimevernstjeneste selv om de kan ha hatt rett til utsettelse. Det kan ha hatt konsekvenser for familieliv, utdanning eller arbeidsforhold. Sivilombudet utelukker ikke at tjenestepliktige som skulle ha fått innvilget søknad om utsettelse kan ha blitt strafferettslig forfulgt for å ikke ha møtt opp til tjeneste. Sivilombudet har bedt Forsvaret om en redegjørelse for hvilke tiltak de vil iverksette for å unngå lignende feil. Forsvaret er også bedt om å vurdere om feilene som har blitt gjort har ført til at tjenestepliktige soldater har blitt feilaktig straffet.

Saken gjelder forvaltningens plikt til å gi riktig informasjon, herunder korrigere uriktige opplysninger i Helsepersonellregisteret (HPR). Klager fikk autorisasjon som hjelpepleier i 2006. Helsetilsynet tilbakekalte autorisasjonen i vedtak 10. desember 2021. Vedtaket ble påklaget til Helsepersonellnemnda, som 14. mars 2023 omgjorde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall slik at hun fikk tilbake autorisasjonen. I den offentlige versjonen av Helsepersonellregisteret fremgår det nå at klagers autorisasjon er «gyldig fra 14. mars 2023». Klagers advokat ba i april 2023 først Helsedirektoratet, og deretter Helsetilsynet om å korrigere datoen i HPR, slik at det fremgikk at den riktige datoen for klagers autorisasjon var februar 2006. Både Helsetilsynet og Helsedirektoratet henviste til hverandre som ansvarlig for å korrigere informasjonen. Sivilombudet er kommet til at forvaltningens plikt til å gi korrekt informasjon ikke er oppfylt. I tillegg har Helsetilsynet og Helsedirektoratet opptrådt i strid med veiledningsplikten. Opplysningene om klager må rettes slik at informasjonen om klagers autorisasjon ikke er misvisende i den offentlige visningen av HPR. Helsetilsynet og Helsedirektoratet må sammen sørge for at HPR innrettes slik at systemet gir riktig informasjon om autorisasjonsdato i den offentlige visningen av HPR i tilfeller der tilbakekall blir omgjort etter klage. Helsetilsynet og Helsedirektoratet bes merke seg Ombudets syn på innholdet i veiledningsplikten i fvl. § 11. Helsetilsynet og Helsedirektoratet anmodes om å legge Sivilombudets konklusjoner til grunn i sitt videre arbeid, og gi Sivilombudet en tilbakemelding om oppfølgingen av saken innen 16. september 2024.

Saken gjelder manglende svar fra Lindesnes kommune på krav om innsyn i alle dokumenter mellom kommunen og eksterne parter i Sodevika-saken, om regulering og utbygging av Sodevika havn og industriområde. Klageren hadde gjentatte ganger tatt opp med kommunen at innsynskravet ikke var fullt ut besvart. Kommunen var uenig med klageren, og mente at innsynskravet var besvart i sin helhet. Sivilombudet er kommet til at innsynskravet ikke er besvart i sin helhet. Kommunens håndtering av den delen av kravet som gjelder «arkivverdige-dokumenter» og som ikke allerede ligger i postlisten, er ikke i samsvar med offentleglova § 30 første ledd om hvordan organet skal gi innsyn og gjøre et dokument tilgjengelig. Ombudet ber kommunen vurdere på nytt hvordan innsyn skal gis i disse dokumentene, og om å gi klageren innsyn i tråd med det som blir bestemt. Fordi kommunen ikke har fattet noen avgjørelser om avslag på innsyn under henvisning til at dokumentene ikke finnes hos kommunen, står store deler av den delen av innsynskravet som gjelder «ikke-arkivverdige dokumenter», ubesvart. Ombudet ber kommunen behandle denne delen av saken. Som ledd i behandlingen må kommunen klarlegge hvilke dokumenter og dokumenttyper som er etterspurt, og undersøke om dokumentene eksisterer hos kommunen eller kommunens representanter. Hvis dokumentene ikke eksisterer, må kommunen utarbeide avslag i tråd med offentleglova § 31 første ledd. Kommunens tidsbruk i saken er ikke i tråd med offentleglova § 29 første ledd andre setning. Videre har kommunen ikke overholdt veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Ombudet ber om å bli holdt orientert om hvordan kommunen følger opp innsynssaken videre. Hensett til tiden som har gått siden innsynskravet ble fremsatt, forutsettes det at sakens gis prioritet.

Saken gjelder oppnevning av ny fast (heretter kalt profesjonell) verge for en ung voksen vergehaver. Spørsmålet i saken var om vedtaket var tilfredsstillende begrunnet, og om Statsforvalteren i Innlandet hadde oppfylt veiledningsplikten overfor vergehavers nærmeste familie om hva som skal til for å bli vurdert egnet som verge. Ombudet kom til at vedtaket ikke var tilfredsstillende begrunnet. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvorfor Statsforvalteren mente det var best for vergehaveren å ha profesjonell verge. Ombudet viste i den forbindelse til uttalelser i forarbeidene til vergemålsloven, der det er understreket at frivillige verger skal være hovedløsningen. Ombudet hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at veiledningsplikten var brutt, men hadde merknader om hva som må kunne forventes av Statsforvalteren i tilfeller der nærstående ber om informasjon om hva som ligger i egnethetskriteriet. Statsforvalteren i Innlandet ble bedt om å følge ombudets merknader i fremtidige saker om vergeoppnevning.

Saken gjelder utlendingsforvaltningens behandling av en søknad om oppholdstillatelse som student. Søknaden ble avslått som følge av manglende oppfyllelse av utlendingslovens underholdskrav. Studenten hadde egne midler til å sikre underhold, men kunne ikke oppfylle utlendingsforvaltningens krav om å overføre midlene til norsk bankkonto i eget navn eller til en depositumskonto opprettet av studentens utdanningsinstitusjon. Utlendingsforvaltningen kunne i saksgangen ikke gi svar på om overføring av midlene til en klientkonto disponert av studentens advokat kunne være en tilfredsstillende løsning. Sivilombudet har kommet til at det ikke foreligger grunnlag i lov eller forskrift til å kreve midlene overført til norsk bankkonto i søkerens egne navn. Utlendingsforvaltningen bør i tilsvarende saker vurdere mulighetene for alternative løsninger for oppfyllelse av underholdskravet. Videre har Sivilombudet kommet til at studenten ikke fikk den veiledningen hun hadde krav på etter forvaltningsloven. Utlendingsforvaltningen burde ha svart på advokatens henvendelser om hvorvidt bruk av hans klientkonto kunne være et tilstrekkelig grunnlag for sikring av underhold. Uansett skulle Utlendingsnemnda (UNE) på et tidligere tidspunkt i saksgangen presisert at en vurdering av denne løsningen forutsatte dokumentasjon på at midlene var overført til klientkontoen. UNE ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om oppholdstillatelse som student.

Saken gjelder UNEs behandling av en søknad om oppholdstillatelse for lengeværende asylsøkere etter utlendingsforskriften § 8-14. Det opprinnelige hovedspørsmålet for Sivilombudets undersøkelse var om klagerens søknad var blitt urettmessig satt på vent i mer enn ett år i påvente av rettskraftig dom i straffesak om ulovlig arbeid, som ble brukt til å begrunne avslag på opphold. UNE opplyste imidlertid under saken for ombudet at behandlingstiden ikke skyldtes dette, men at UNE i denne perioden hadde ventet på bostedsopplysninger de i en telefonsamtale hadde etterspurt fra klagers fullmektig. Tema for uttalelsen er derfor begrenset til UNEs veiledning til søkeren og behandlingstiden i saken. Sivilombudet har kommet til at UNE har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Den muntlige forespørselen til klagers fullmektig om bostedsopplysninger burde blitt fulgt opp av en skriftlig anmodning med svarfrist. Anmodningen om nye opplysninger skulle i alle tilfelle ha blitt gjentatt overfor klager i forbindelse med hans og fullmektigens henvendelser til UNEs veiledningstjeneste. Når dette ikke ble gjort, var UNEs handlemåte egnet til å gi klager et feilaktig inntrykk av at saken lå i kø i påvente av ledig kapasitet, og at det ikke var forventet noe mer fra ham. Ombudet er også kommet til at behandlingstiden ikke var i tråd med forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, all den tid saken kunne blitt opplyst og avgjort på et langt tidligere tidspunkt dersom klageren hadde fått veiledningen han hadde krav på etter loven. Sivilombudet ber UNE om å behandle saken på nytt innen 18. august 2023. Ved den fornyede behandlingen bes UNE ta stilling til om det opprinnelige vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene, samt om feilene innebærer at klager bør innvilges oppholdstillatelse – enten etter engangsløsningen i utlendingsforskriften § 8-14 eller etter en bredere vurdering ut fra utlendingsloven § 38.

På bakgrunn av blant annet en uttalelse fra Sivilombudet utarbeidet Utlendingsnemnda (UNE) en rapport om sin tidligere praksis i saker om familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Dette gjaldt saker der det var spørsmål om søkers hovedformål med ekteskapsinngåelsen var å oppnå oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Rapporten handlet blant annet om UNE har fulgt føringer i lovforarbeidene for den skjønnsmessige vurderingen (kan-skjønnet) av om oppholdstillatelse skal innvilges. Disse føringer sier at utlendingsmyndighetene – selv om det foreligger omgåelsesekteskap – «som hovedregel» ikke skal avslå søknader fra «søkere fra den fattigere del av verden som vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn», forutsatt at ekteskapet skal ha en realitet og det ikke foreligger en særlig dominerende omgåelseshensikt. I rapporten kom UNE blant annet til at det ikke var funn som tilsa at UNE i sin alminnelige praksis hadde anvendt uriktig lovtolkning eller generelt hadde hatt en uforsvarlig saksbehandling. Rapporten konkluderte også med at det ikke var grunn til å gå gjennom tidligere saker på eget initiativ. Sivilombudet er positiv til at UNE i rapporten har foretatt en vurdering av skjønnsutøvelsen i tidligere praksis. Ombudet har imidlertid flere merknader til grunnlaget for UNEs konklusjoner om at de aller fleste sakene i perioden frem til mai 2020 er riktig behandlet. Etter ombudets syn er det fortsatt begrunnet tvil om hvorvidt UNEs praksis frem til mai 2020 har vært i tråd med forarbeidenes føringer. Ombudet ber på denne bakgrunn UNE om å være særlig oppmerksom på muligheten for feil ved sin tidligere skjønnsutøvelse når de behandler eventuelle begjæringer om omgjøring av avslag fra perioden før mai 2020.

Saken gjelder Statsforvalterens oppfølgning av en henvendelse fra en person som ikke fikk levert muntlig søknad om økonomisk stønad (nødhjelp). Han mente også at Navs krav til dokumentasjon for søknaden var for omfattende. Samme dag henvendelsen var sendt hadde han fått avslag på søknad om nødhjelp. Statsforvalteren åpnet tilsynssak på bakgrunn av henvendelsen og fikk tilsendt saksutredning og avslagsvedtaket fra Nav, men undersøkte ikke med klageren om henvendelsen var ment som en klage over avslaget. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren burde ha undersøkt med klageren om henvendelsen også var ment som en klage over enkeltvedtaket. Den som henvender seg til Statsforvalteren i saker etter sosialtjenesteloven, er ikke nødvendigvis kjent med Statsforvalterens rolle både som klage- og tilsynsorgan, og hvilke konsekvenser de ulike funksjonene har. Statsforvalteren bes om å undersøke med klageren om han mente å klage på enkeltvedtaket.