Toll- og avgiftsdirektoratet godkjente kun tre liggeplasser (og sitteplasser) i campingbilen som A og hans samboer hadde importert fra utlandet, ved vurderingen av avgiftsgruppe for engangsavgift. Etter en gjennomgang av saken, anbefalte ombudsmannen toll- og avgiftsmyndighetene å behandle saken på nytt med sikte på å fastsette fire liggeplasser (og sitteplasser) i campingbilen. Toll- og avgiftsdirektoratet vurderte etter dette vedtaket om fastsettelse av liggeplasser på nytt, og kom i tråd med ombudsmannens anbefaling til at campingbilen kunne tillates registrert med fire liggeplasser (og sitteplasser).

Saken gjaldt spørsmål om det er adgang til å dispensere og bør dispenseres fra dokumentavgiften etter dokumentavgiftsloven § 3 der det foreligger dobbeltsalg (dobbeltsuksesjon) av fast eiendom, og den som har tinglyst kjøpet av fast eiendom og betalt dokumentavgift ikke vinner rett til eiendommen på grunn av manglende god tro i forhold til første erverver, jf. tinglysingsloven § 20 og § 21. Selv om dispensasjonsadgangen etter dokumentavgiftsloven § 3 skal være snever, og selv om det ikke direkte følger av forarbeidene at det bør dispenseres i tilfeller av «dobbeltsalg», mente ombudsmannen saken var så vidt spesiell og hadde så vidt mange likhetstrekk med de situasjoner der dispensasjon innvilges (blant annet ugyldige avtaler), at det i dette tilfellet ville være klart urimelig ikke å innrømme dispensasjon, jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd.

Flere kommunale tjenester har selvkost som øvre grense for hva som lovlig kan kreves i gebyr. Beregningen av selvkost reiser til dels kompliserte rettslige og regnskapsmessige problemstillinger, og det er vanskelig for den enkelte borger å kontrollere at reglene er fulgt. Etter å ha mottatt flere klager om emnet tilskrev ombudsmannen Kommunal- og regionaldepartementet og stilte enkelte spørsmål omkring selvkostprinsippet. Ombudsmannen fant departementets svar oppklarende, men knyttet merknader til enkelte punkter.

A klaget til fylkesmannen over kommunens avvisning av hennes klage på tillatelse til endringer av et byggetiltak på naboeiendommen. Hun hadde krysset av for «samtykker i tiltak» på nabovarsel og kommunen mente derfor at hun ikke hadde klagerett på senere vedtak i byggesaken. Fylkesmannen var enig med kommunen i at A manglet den nødvendige rettslige klageinteresse. En nabo som signerer på nabovarselet, og ikke protesterer på tiltaket, mister ikke enhver mulighet til senere å påklage vedtaket. En signatur på et nabovarsel innebærer en bekreftelse på at informasjon om tiltaket er mottatt, men ikke at naboen har samtykket i ethvert forhold som knytter seg til tiltaket. Det skal likevel mer til for å påberope seg rettslig klageinteresse for en nabo som på nabovarselet har krysset av for «samtykker i tiltak» enn for en nabo som kun har kvittert for mottak av varsel. I denne saken kunne det reises spørsmål om As klage ikke bare kunne sees som anførsler om at byggearbeidene ikke var i samsvar med byggetillatelsen, men også om at det var gitt en byggetillatelse i strid med avstandskravet i plan- og bygningsloven. Avgjørende for konklusjonen vil være om henvendelsen er av en slik karakter at det er rimelig at den prøves. Hensynet til partenes rettssikkerhet må tillegges vesentlig vekt. Det var rimelig om A fikk prøvet sine anførsler i en klagesak.

På bakgrunn av en klage fra Fylkesmannen i Hordaland, valgte Fylkesmannen i Sogn og Fjordane å omgjøre Bergen kommunes vedtak om dispensasjon fra plankrav i kommuneplanens arealdel for oppføring av kai med badehus. Grunneieren klaget til ombudsmannen og fremholdt at klagefristen var oversittet samtidig som det ble stilt spørsmål om vilkårene for fristoppreisning etter forvaltningsloven § 31 var oppfylt. Ombudsmannen kom til at klagefristen etter fvl. § 29 var oversittet i og med at det hadde gått fem og en halv måned fra vedtaket ble fattet til fylkesmannen klaget. Han stilte seg tvilende til at det forelå «særlige grunner» som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd, jf. fvl. § 31 første ledd bokstav b. Det ble videre påpekt at fylkesmannen ikke syntes å ha tatt tilstrekkelig hensyn til tiltakshaverens berettigede forventninger om å få bygge. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane foretok deretter en ny vurdering og kom til at klagen fra Fylkesmannen i Hordaland burde vært avvist. Det tidligere omgjøringsvedtaket ble opphevet.

Saken gjelder manglende behandling av søknad om utbygging av en eiendom i Nordstrandskråningen i Oslo kommune i påvente av et midlertidig dele- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven (plbl.) § 33. Den aktuelle søknaden var, til tross for at den ble innsendt for mer enn to år siden, ikke avgjort. Det tok i første omgang ni måneder før søknaden ble fordelt til saksbehandler. Fra slutten av april 2007 ble søknaden liggende ubehandlet i påvente av et forbud som fortsatt ikke var nedlagt. Kommunen kunne heller ikke med sikkerhet si om eller når forbud ville bli nedlagt. Ombudsmannen uttalte at plbl. § 33 ikke gir kommunen rett til å utsette behandlingen av søknaden i så lang tid, og ba kommunen om å vurdere hvordan den uretten som var begått mot klageren kunne rettes opp. Kommunen opplyste senere at plan- og bygningsetaten ville realitetsbehandle klagerens søknad

Andøy kommune ga rammetillatelse til oppføring av ny radarstasjon på fjellet Røyken, og dispenserte fra plikten til å utarbeide reguleringsplan for større bygge- og anleggsarbeider, jf. plan- og bygningsloven (plbl.) § 23 nr. 1, jf. § 7. Fylkesmannen i Nordland stadfestet vedtaket.  Saken reiste spørsmål om det var adgang til å dispensere fra reguleringsplikten ved større bygge- og anleggsarbeider. Etter å ha innhentet uttalelse fra Miljøverndepartementet, ga ombudsmannen uttrykk for at det bare vil være en begrenset adgang til å dispensere. Tidsaspektet, søkerens ønske om rask oppstart av byggearbeidene, hadde vært et sentralt moment i dispensasjonsvurderingen, som et argument for dispensasjon. Ifølge klagerne hadde tiltakshaveren stoppet utbyggingsplanene inntil videre. I forbindelse med behandlingen av saken hos ombudsmannen, vurderte fylkesmannen om vedtaket kunne omgjøres etter forvaltningsloven § 35 femte ledd, men kom til at det ikke var tilfellet. Fylkesmannen hadde i liten grad gått inn på flere av de forhold som ville kunne være relevante i den interesseavveining som skal foretas, bl.a. at tiltakshaverens forutsetning om rask gjennomføring av byggearbeidene ikke hadde «slått til» og at tiltakshaveren trolig ikke hadde innrettet seg etter vedtaket. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å bringe faktum omkring utbyggingsplanene på det rene og deretter vurdere spørsmålet om omgjøring på ny.    Fylkesmannen behandlet etter dette saken på nytt. I forbindelse med den fornyede vurderingen ble det innhentet en redegjørelse fra tiltakshaveren om status i utbyggingsplanene og deretter en nærmere redegjørelse for hva som var investert i radaranlegget i henhold til tillatelsen. Etter en fornyet vurdering kom fylkesmannen til at vilkårene for omgjøring av vedtaket om dispensasjon fra reguleringsplikten i plbl. § 23 nr. 1 og rammetillatelse for oppføring av radar på Røyken etter forvaltningsloven § 35 femte ledd, ikke forelå.

Klagaren søkte om mellombels dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for oppføring av lager og kontorlokale på ei mindre del av sin landbrukseigedom. Kvam kommune innvilga søknaden og ga dispensasjon fram til 31. desember 2011, men Fylkesmannen i Sogn og Fjordane endra kommunen sitt vedtak og ville ikkje gje slik dispensasjon det var søkt om. Fylkesmannen hadde i vurderinga lagt liten vekt på at søknaden gjaldt ei mellombels dispensasjon. Det blei vist til at klagaren ikkje hadde fulgt opp vilkåra i eit tidlegare vedtak om mellombels dispensasjon, men fylkesmannen hadde i vedtaket i liten grad gått inn på omstenda i denne saka eller vist til andre høve som kunne gi grunnlag for mistanke om at det dreide seg om ei meir permanent løysing. Da fylkesmannen ikkje hadde klart å vise til omstende som samla ga eit nokså sikkert grunnlag for å tru at det i røynda dreide seg om ein meir permanent ordning, bad ombudsmannen fylkesmannen om å vurdere saka på nytt. Fylkesmannen vurderte saka på nytt. Vedtak 12. februar 2007 blei omgjort slik at kommunen sitt vedtak 24. oktober 2006 om mellombels dispensasjon blei stadfesta. Fylkesmannen viste i den nye vurderinga til forvaltningslova § 35 fyrste ledd litra c).

Saken reiste flere spørsmål om tolking av en reguleringsplan. Fylkesmannen hadde omgjort kommunens rammetillatelse for utbygging av et naustområde og avslo det omsøkte tiltaket. Det var blant annet spørsmål om reguleringsplanens krav til en såkalt opparbeidingsplan bare gjaldt for hver enkelt eiendom innenfor et område, hvordan begrepet «naust i tradisjonell byggjestil» skulle forstås og i hvilken grad planen ga rett til utfylling i sjø. Ombudsmannen kom til at planen var uklar på flere punkter, men at det ikke var grunnlag for vesentlige innvendinger mot de tolkingsresultater fylkesmannen hadde kommet til. Saken var likevel et illustrerende eksempel på hvilke vanskeligheter som kan oppstå når reguleringsplaner ikke er entydige.

Kommunen innvilget søknad om dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 17-2 og kommuneplanens arealdel for utlegging av flytebrygge. I vedtaket ble det stilt vilkår om bryggas plassering og lengde. I tillegg ble havnesjefens «vilkår» om utriggere og fortøyningsbøyer i et internt notat/uttalelse inntatt i kommunens vedtak. Kommunen hadde ikke vurdert den aktuelle delen av tiltaket (utriggere og fortøyningsbøyer) i forhold til plan- og bygningsloven. Fylkesmannen hadde hele tiden ment at utlegging av utriggere var en del av bryggas utforming og skulle ha vært vurdert av kommunen i forbindelse med behandlingen av søknaden. Ombudsmannen sluttet seg til dette og ba fylkesmannen om å sende saken tilbake til kommunen for en vurdering av utriggere som en del av bryggas utforming etter plan- og bygningsloven. Under behandlingen av saken hos ombudsmannen ble det også et tema hvorvidt notatet/uttalelsen fra havnesjefen var ment som, eller kunne anses som, et rettslig bindende vedtak. Ombudsmannen tok ikke standpunkt til dette, men ga uttrykk for at havnesjefens notat/uttalelse hadde fått en uheldig utforming. Ombudsmannen uttalte at havnemyndighetene (om bindende vedtak var ment å foreligge) burde vurdere om det kunne innrømmes klageadgang på «vedtaket» av havnesjefen. For øvrig sa ombudsmannen seg enig i kommuneadvokatens uttalelse om at den praksis som kommunen følger i disse sakene, hvor behandlingen skjer etter det såkalte «tosporede system», må endres noe i formen slik at det ikke oppstår misforståelser om når det fattes vedtak og når det bare gis uttalelse. Fylkesmannen ba etter dette kommunen om å foreta en vurdering av om utriggerne mot naboeiendommen kunne godkjennes etter plan- og bygningsloven samt om å orientere havnefogden og kommuneadvokaten om mitt syn vedrørende behandlingen av saken etter havne- og farvannsloven.