Saken gjelder om opplysninger som er innrapportert til Skatteetatens aksjonærregister, som også skal fremgå av selskapets offentlig tilgjengelige aksjeeierbok, jf. aksjeloven § 4-6, eller aksjeeierregister, jf. allmennaksjeloven § 4-5, vil være taushetspliktig etter ligningsloven § 3-13. Ombudsmannen har kommet til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. Allmennheten kan ikke anses å være «uvedkommende» opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig. Opplysninger i Skatteetatens aksjonærregister som etter aksjeloven § 4-6, eller allmennaksjeloven § 4-5 skal være allment tilgjengelige i et selskaps aksjeeierbok, omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter ligningsloven § 3-13.  

Saken gjaldt ordningen med summarisk fellesoppgjør på arbeidsgivers hånd grunnet ufullstendig innberetning av ytelser til ansatte. I rapport etter bokettersyn ble foreslått å ligne samtlige ansatte, alle bosatt i Polen, på nytt for 2006 grunnet arbeidsgivers ufullstendige lønnsinnberetninger. Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU) fulgte ikke forslaget i bokettersynsrapporten, og sendte i stedet den polske arbeidsgiveren varsel om summarisk fellesoppgjør til arbeidsgivers adresse i Polen. Arbeidsgiver mottok aldri varselet. Det ble ikke sendt skriftlig vedtak. Et sentralt spørsmål var om skattekontorets fastsettelse av summarisk fellesoppgjør «ved forenklet vedtak» er bindende for arbeidsgiveren. Ombudsmannens konklusjon var at fastsettelse av summariske fellesoppgjør faller utenfor anvendelsesområde for «forenklede vedtak» etter ligningsloven § 3-11 nr. 4. Det gjennomførte summariske fellesoppgjøret i denne saken kan ikke anses gyldig fastsatt, og er følgelig ikke bindende for arbeidsgiveren.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for økonomisk tap som følge av mangelfull veiledning om opptjeningsreglene for rett til foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans Sør ikke hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i vurderingen av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav.

Ved rullering av en kommunedelplan ble arealer som tidligere hadde vært utlagt til fritidsbebyggelse, gjort om til LNF-områder, under henvisning til at grunneierne ikke hadde sluttet seg til en avtale om bidrag til ny skiheis. Ombudsmannen uttalte at det etter forholdene ikke var noe å si på at kommunen la vekt på mulighetene for privat finansiering av heisanlegget. Tilslutningen til avtalen syntes imidlertid å være det eneste momentet kommunen hadde lagt vekt på. Ombudsmannen kom til at kommunen dermed ikke hadde foretatt en slik helhetlig vurdering som loven krever, og ba kommunen behandle saken på nytt.

I en klagesak ble Arbeids- og velferdsdirektoratet spurt om Navs rutiner for å prioritere saker som tidligere hadde vært hjemvist fra Trygderetten. Direktoratet redegjorde for rutinene, og opplyste blant annet at Nav Forvaltning og Nav Klageinstans ville samarbeide for å etablere rutiner som sikret at ev. klager over Nav Forvaltnings nye vedtak kunne bli prioritert i Nav Klageinstans.

Saken gjelder Kristiansand kommunes gebyrforskrift for 2015. Forskriften inneholder (delvis) lineære bestemmelser for fastsetting av gebyr på sentrale punkter, uten unntaks­bestemmelse for å fange opp ulovlig høye gebyrer i strid med selvkostprinsippet. Saken ble tatt opp av ombuds­mannen av eget tiltak. Ombudsmannen er kommet til at det er klare rettssikkerhetsbetenkeligheter ved å tillate bruk av selvkostprinsippet som eneste sikkerhetsventil for å fange opp ulovlig høye gebyrer. Ombudsmannen anbefaler derfor at kommunen endrer sin gebyrforskrift for 2016.

Karmøy kommune har over tid innvilget en rekke dispensasjoner fra reguleringsplanen, som har resultert i klare avvik mellom faktiske forhold og planbestemmelsene. Flere av hensynene bak reguleringsplanen kan ikke lenger ivaretas i samsvar med reguleringsplanens intensjon. Selv om noen hensyn fortsatt kan ivaretas, er ombudsmannen enig med fylkesmannen i at hensynene bak planen samlet sett ikke lenger blir «vesentlig tilsidesatt». Ombudsmannen finner derfor å kunne la saken bero. Ettersom reguleringsplanen ikke lenger er oppdatert, kan den ikke fungere som informasjons- og beslutningsgrunnlag. For å skape forutsigbarhet for grunneierne innenfor planområdet, bør fylkesmannen nå følge opp plansituasjonen overfor kommunen, jf. plan- og bygningsloven § 3-2 tredje ledd.

Saken gjelder spørsmål om Finansdepartementet hadde hjemmel til å avslå innsyn i et dokument med hjemmel i offentleglova § 15 første ledd. Ombudsmannen er i tvil om dokumentet var «innhenta» fra Skattedirektoratet «til bruk i den interne saksførebuinga» i departementet, og dessuten om det var nødvendig å unnta dokumentet for å sikre «forsvarlege interne avgjerdsprosessar». Departementet bes om å foreta en fornyet vurdering av innsynsbegjæringen. Departementet ga deretter innsyn i dokumentet.

Saken gjelder Sykehuset X HFs tilsetting av en turnuslege i seks måneder med tiltredelse 1. september 2014. Utgangspunktet om at de sentrale delene av en tilsettingsprosess bør nedtegnes skriftlig, gjelder også ved tilsetting av turnusleger i seks måneder. Tidspress kan ikke begrunne unntak fra denne hovedregelen. Manglende skriftlighet har gjort det vanskelig for ombudsmannen å kontrollere om sykehuset har fulgt det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet ved behandlingen av saken. På bakgrunn av klagerens og den tilsattes formelle kvalifikasjoner burde det har vært avholdt intervju med klageren, og det er grunn til å stille spørsmål om den best kvalifiserte søkeren ble tilsatt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas vurdering av foreldreansvar i forbindelse med et barns søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av familiegjenforening med sin mor i Norge. Ved vurderingen av hvem som har overtatt foreldreansvaret etter fars død, kan ikke nemnda utelukkende se hen til generelle opplysninger om somaliske tradisjoner. Dette gjelder ikke minst tradisjoner som går ut på at farens familie automatisk får foreldreansvaret. Hvem som faktisk utøver omsorgen for barnet etter dødsfallet, må utredes og være en sentral faktor ved vurderingen av hvem som anses for å ha foreldreansvaret ved anvendelsen av bestemmelsen i utlendingsloven § 42 annet ledd annet punktum. Det knytter seg begrunnet tvil til den vurderingen nemnda har foretatt. Nemnda bes derfor om å vurdere saken på nytt.