Saken gjelder en kommunes tildeling av 100 % driftstilskudd i fysioterapi tilknyttet en eksisterende privat praksis i kommunen. Sentrale spørsmål i saken er kommunens saksbehandling og vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Samlet sett fremstår kommunens behandling av tildelingssaken som lite tillitvekkende. Det er usikkert om kommunens klageutvalg har lagt en riktig forståelse av sin myndighet til grunn ved behandlingen av saken. Kommunen har ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst for klageutvalget, og klageutvalgets begrunnelse tilfredsstiller ikke forvaltningslovens krav, verken med hensyn til innhold eller når den ble gitt. Det er heller ikke foretatt en tilfredsstillende kvalifikasjonsvurdering av søkerne, og det knytter seg begrunnet tvil til om den som var faglig best kvalifisert ble tildelt driftstilskuddet. Det synes klart at de feilene som er gjort, kan ha hatt betydning for resultatet i saken.

Saken gjelder vedtak om dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om størrelse på boligens grunnflate. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til om fylkesmannen kunne innvilge dispensasjon med den begrunnelsen som var gitt i vedtaket. Søkers store familie og opplysninger om helsemessige forhold – som ikke var nærmere dokumentert – kan vanskelig tillegges noe vekt i denne saken. Videre må hensynet til økt boligstørrelse – utover reguleringsplanens maksimale boligstørrelse – konkretiseres nærmere for at det skal kunne være en fordel som kan vektlegges i dispensasjonsvurderingen.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra politiets straffesaksregister (STRASAK). Spørsmålet var om det kunne gis innsyn i en statistisk oversikt over antall drapssaker i Norge fordelt på politidistrikt. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratet skulle ha sørget for at det ble etablert en sammenstilling av de opplysningene det var bedt om innsyn i før innsynsspørsmålet ble vurdert, for å sikre en forsvarlig vurdering. Videre hadde direktoratet ikke foretatt tilstrekkelig undersøkelser for å avklare om de aktuelle opplysningene i sammenstillingen var taushetsbelagte. Etter ombudsmannens vurdering kan ikke den aktuelle sammenstillingen unntas etter bestemmelsen i offentleglova § 14 om organinterne dokumenter. Direktoratets saksbehandlingstid ved behandlingen av innsynssaken har dessuten vært for lang.

Saka gjeld høvet til å akseptere oppmodingane til søkjarar om å utelate namnet frå offentleg søkjarliste til dommarstillingar i Høgsterett. Til embete som høgsterettsdommar er det knytt særleg offentleg interesse. I lys av Høgsteretts særskilde stilling i samfunnet bør oppmodingar om å utelate namn på søkjarar frå søkjarlista berre aksepterast i heilt uvanlege tilfelle. Ei permanent endring av Innstillingsrådets praksis med opne søkjarlister til Høgsterett bør vere svært godt grunngitt, og ho bør i tilfelle utgreiast og vurderast konkret frå sak til sak før ho blir sett i verk. Etter mi meining er det knytt tvil til departementets avslag på kravet om innsyn i oppmodingane frå to av søkjarane om unntak frå søkjarlista. At søkjarane har behov for å sleppe å stå på søkjarlista, veg normalt ikkje like tungt som behovet og interessa hos allmenta for å vite kven som har søkt embete som dommar i Høgsterett. I den spesielle  situasjonen som låg føre, har eg funne grunn til å uttrykkje tvil om det var rett å la tre av søkjarane halde namna sine unna søkjarlista.

Saken gjelder Miljøverndepartementets avslag på innsyn i rettslige vurderinger som ble foretatt under forberedelsen av naturmangfoldloven. Departementet har erkjent at det ga mangelfull informasjon om klagemulighetene da innsynskravet ble avslått. Dette spørsmålet har ombudsmannen derfor ikke funnet grunn til å forfølge videre. I forhold til offentlighetslovens regler har ombudsmannen ikke bemerkninger til den materielle vurderingen av innsynsspørsmålet. Det er imidlertid berettiget tvil om det standpunkt departementet har tatt til kravet om miljøinformasjon, og departementet har ikke gitt noen fyllestgjørende redegjørelse for hvorfor det er et «reelt og saklig» behov for å avslå informasjonskravet. Det bes derfor om at dette spørsmålet blir undergitt en ny vurdering.

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak fra Skattedirektoratet om korreksjon/«nekting» av kompensasjonsoppgaver etter kompensasjonsloven 12. desember 2003 nr. 108 § 14, jf. § 2 første ledd bokstav c fra et foretak som tilbyr «Inn på tunet-tjenester». Ombudsmannen kom til at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at ordlyden «pålagt å utføre ved lov» i kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c skal tolkes så innskrenkende at kun lovpålagte tjenester som er forankret i en rettighetsbestemmelse, kan danne grunnlag for kompensasjon av merverdiavgift. Skattedirektoratets avslag på kravet om kompensasjon av merverdiavgift for fakturerte tjenester knyttet til avlastning med hjemmel i barnevernloven § 4-4 andre ledd bygget derfor på feilaktig rettslig grunnlag.

Ombudsmannen er kommet til at arbeidsmøtet som kommunen avholdt i forbindelse med en ny kommunereform var et møte i kommunelovens forstand. Møtet skulle ha vært annonsert på forhånd og åpent for allmennheten.

På eget initiativ har ombudsmannen innhentet en redegjørelse fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om hvordan Nav nå vil forbedre informasjonen om forventet behandlingstid i brukers egen sak. Ombudsmannen har og spurt om direktoratet vil sørge for at Nav heretter rutinemessig ville opplyse bruker om navnet på hver enkelt av de enhetene i Nav som er med i behandlingen av hans eller hennes sak.

Spørsmålet er om forvaltningsloven § 36 første ledd kommer til anvendelse for kostnader påløpt før et vedtak ble fattet – når arbeidet kostnadene knytter seg til, senere ble nyttiggjort i en klagesak som resulterte i endring. Ombudsmannen er kommet til at det generelle tolkningsspørsmål som klagen reiser ikke har et opplagt svar. Lovens ordlyd gir ikke i seg selv klart uttrykk for at det må trekkes en tidsgrense. Forarbeidene og forvaltningspraksis gir derimot relativt klare holdepunkter for en slik tolkning. På denne bakgrunn finner ombudsmannen det vanskelig å kritisere fylkesmannens generelle forståelse av loven.

Jeg viser til brev 9. august 2013 herfra og til Samferdselsdepartementets svarbrev 20. september 2013. Etter å ha behandlet en klage over vedtak fra Vegdirektoratet om tilbakekall av godkjenning som trafikklærer, ble det på generelt grunnlag funnet grunn til å ta spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for slike tilbakekall opp med departementet.