Saken gjelder et kirkelig fellesråds tilsetting av kirkeverge og behandlingen av en søkers forespørsel om innsyn i søkerlisten. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før tilsettingsvedtaket ble fattet. Det er videre tvil om skjønnsutøvelsen ved utvelgelsen av kandidater til intervju bygget på et korrekt grunnlag og fullt ut saklige hensyn. Videre var fellesrådets behandling av klagerens innsynsbegjæring i strid med forvaltningsforskriften § 15, forvaltningsloven § 21, offentleglova § 25 og god forvaltningsskikk. Fellesrådets behandling av ombudsmannens henvendelser gir grunn til kritikk.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 med den begrunnelse at det tidligere er gitt fritt rettsråd etter utlendingsloven § 92, jf. rettshjelploven § 11 første ledd nr. 1. Spørsmålet i saken er om rettshjelplovens bestemmelser er til hinder for at utlendingen i et slikt tilfelle kan kreve å få advokatutgifter dekket etter forvaltningsloven § 36. En utlending som får avslag på søknad om beskyttelse (asyl), står fritt til å velge mellom å kreve dekning av sakskostnader etter rettshjelpordningen eller etter forvaltningsloven § 36. Det valget som tas må imidlertid anses å gjelde hele oppdraget, det vil si fra Utlendingsdirektoratets avslag til klagen er ferdig behandlet. Rettshjelpordningen er ment å dekke hele klagebehandlingen, og det kan derfor ikke være adgang til å kreve ytterligere dekning for det samme oppdraget etter forvaltningsloven § 36. Dersom utlendingens adgang til å velge dekningsordning skal være reell, kan ikke valget anses tatt før klagesaken er avgjort, og det er klarlagt om vedtaket er endret til gunst for klageren. Dersom det før klagesaken er avgjort er innvilget dekning etter ordningen med fri rettshjelp, må en eventuell utbetaling anses foreløpig inntil saken er ferdig behandlet i Utlendingsnemnda.

Saken gjelder tilsetting i en deltidsstilling som renholder (vikariat) i X kommune. Klageren mente at hun hadde fortrinnsrett til stillingen etter arbeidsmiljøloven § 14-3 og Hovedtariffavtalen kapittel 1 § 2 punkt 2.3.1 annet ledd om deltidsansattes fortrinnsrett til utvidelse av stilling. Ombudsmannen er kommet til at klageren hadde fortrinnsrett etter disse bestemmelsene, og derved skulle ha fått vikarstillingen. Kommunen bes om å vurdere hvordan den kan bøte på den uretten som er begått.

Saken gjelder hvilken betydning det har for Trygderettens behandling av saker om arbeidsavklaringspenger (AAP), at Nav ikke har innvilget den ankende bruker arbeidsrettet tiltak. Folketrygdloven § 11-6 b) setter i dag som et vilkår for AAP at bruker faktisk deltar på et arbeidsrettet tiltak. Før lovendringen 1. januar 2013 var det etter ordlyden tilstrekkelig at bruker hadde «behov» for tiltak. Ombudsmannen er uenig med Trygderetten når den i flere kjennelser i 2013 og 2014 la til grunn at § 11-6 b) også før endringen 1. januar 2013 stilte vilkår om at bruker faktisk deltar på et tiltak. På bakgrunn av de samme kjennelsene har ombudsmannen også vurdert Trygderettens behandling av AAP-saker som skal behandles etter dagens ordlyd i § 11-6 b). I disse sakene avgjorde Trygderetten brukers anke på grunnlag av at Nav ikke hadde gitt bruker noe tiltak, og tok ikke stilling til om bruker hadde redusert arbeidsevne. Dette selv om flere av sakene gjaldt anker over avslag på AAP, der Nav hadde begrunnet avslag med at vilkåret om redusert arbeidsevne i folketrygdloven § 11-5 ikke var oppfylt. Den praksis som er kommet til uttrykk i disse kjennelsene medfører en vesentlig begrensning i Trygderettens kompetanse i saker om AAP. Navs arbeidsevnevurderinger og avgjørelser om tiltak, som reguleres av regler utenfor folketrygdloven, blir styrende for vedtak om AAP, på en måte som synes å være i strid med forutsetninger i forarbeidene både til AAP-reformen og til lovendringen 1. januar 2013.  Trygderetten bør bruke sin kompetanse til å overprøve Navs vurderinger av arbeidsevnen i trygdesaken, selv om bruker ikke er tildelt noe arbeidsrettet tiltak. Trygderettene vil ikke kunne innvilge AAP i en slik sak, men kan sende saken tilbake til Nav for ny behandling. Ombudsmannen retter og en påminnelse til departementet om at det er viktig å foreta grundige analyser av de rettssikkerhetsmessige konsekvensene av denne typen lovforslag, og at disse analysene må tas med i de aktuelle lovproposisjonene. Videre utvikling etter ombudsmannens uttalelse I lys av ombudsmannens uttalelse kom Arbeids- og sosialdepartementet med et høringsnotat 24. juli 2015, med forslag til endringer i regelverket om arbeidsavklaringspenger i folketrygdloven § 11-6. Det er foreslått å reversere lovendringen i folketrygdloven § 11-6 fra 1. januar 2013, slik at ordlyden «behov for» behandling tilbakeføres i bestemmelsens bokstav a, og ordlyden «behov for» arbeidsrettet tiltak tilbakeføres i bestemmelsens bokstav b. Departementet har lagt til grunn at endringsforslaget vil gi Trygderetten tilbake muligheten til å overprøve alle Navs vurderinger etter folketrygdloven § 11-6, slik lovgiver ved innføringen av AAP-ordningen i 2010 forutsatte at Trygderetten ville ha. Ombudsmannen støttet endringsforslaget i sitt høringssvar til departementet 11. august 2015.    

Sakens spørsmål er om en kommune hadde tilsatt en biblioteksjef  i strid med lov- og forskriftbestemte kvalifikasjonskrav. Ombudsmannen er kommet til tilsettingen er i strid med de formelle kvalifikasjonskravene i folkebibliotekloven § 5, jf. forskrift om kvalifikasjonskrav i bibliotekene § 2 andre ledd. Kommunen hadde derfor ikke rettslig adgang til å tilsette den aktuelle søkeren i stillingen. Det var manglende skriftlighet i tilsettingsprosessen, og kommunen ble bedt om å foreta en gjennomgang av gjeldende rutiner og tilsettingsreglement slik at saksbehandlingen innrettes i tråd med det påpekte.

Saken gjaldt gebyr for behandling av et privat reguleringsplanforslag. Kommunen hadde ikke underrettet forslagsstiller om at det opprinnelige planforslaget var avvist. Etter ombudsmannens vurdering var endringene i det reviderte materialet heller ikke så store at det objektivt sett var et nytt planforslag. Fristen for behandling av planforslaget var da overskredet med mer enn ti uker, og behandlingsgebyr kunne ikke kreves.

Saken gjelder X kommune klageutvalgs behandling av klage på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi. Kommunale klageutvalg som behandler klager på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi, er bundet av forvaltningslovens saksbehandlingsregler om saksutredning, begrunnelse og klage mv. Samlet sett fremstår X kommunes klageutvalgs behandling av klage på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi som lite tillitvekkende, og i strid med forvaltningsloven på flere punkter. Det er tvilsomt om kommunens og klageutvalgets forståelse av utvalgets kompetanse var riktig. Klageutvalgets vedtak kan ikke anses begrunnet, og det er uklart om saken var tilstrekkelig opplyst. Klageutvalget synes heller ikke å ha foretatt noen sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Saksbehandlingsfeilene som er begått, innebærer ikke uten videre at resultatet i klagesaken er feil. Ombudsmannen har ikke grunnlag for å vurdere om tilskuddet ble gitt en annen enn den som var best faglig skikket. Manglene ved saksbehandlingen i klagesaken innebærer imidlertid i seg selv at det er begått en urett mot A. Jeg ber derfor kommunen om å gi ham en beklagelse.

Saken gjaldt om Skatt østs tidsbruk på i overkant av fem år ved ileggelse av tilleggsskatt for A og B innebar en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Etter en konkret helhetsvurdering kom ombudsmannen  til at tidsbruken var i strid med EMK.

Saken gjelder X fengsels håndtering av post til innsatte om helsemessige forhold, og praksisen med å overlevere en del slike brev uåpnet til helseavdelingen i fengselet. Fengselets praksis innebærer i realiteten at deler av kontrollen med posten til de innsatte er overlatt til helsetjenesten. En slik praksis må kritiseres, og kan ikke opprettholdes. X fengsel bes gjennomgå rutinene for kontroll av postsendinger til innsatte om helsemessige forhold. Det bør i denne forbindelse vurderes om rutinene for håndteringen av slike postsendinger bør nedfelles skriftlig.

Saken gjelder adgangen til å klage over politiets beslutning om sperring av en persons adresse i folkeregisteret. Utgangspunktet er at forvaltningsloven gjelder for den delen av politiets virksomhet som ikke utøves i medhold av rettspleielovene. En beslutning om adressesperre må anses å være bestemmende for «rettigheter eller plikter» for den beslutningen gjelder, og må dermed anses som enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Politidirektoratets forståelse av forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep fremstår som for snever. Politiet må ved behandlingen av saker om adressesperre følge bestemmelsene for enkeltvedtak. De vedtak som politidistriktene fatter, kan påklages til Politidirektoratet.